Ju Jitsu oppstod som en felles-betegnelse på alle ubevæpnede eller minimalt bevæpnede kampsystem som eksisterte i Japan på 1500-tallet. Japan er blitt herjet av mange borgerkriger. Fra 1600-tallet og utover var det en mer fredelig tid, og krigerne fikk mindre stridserfaring og våpentrening. De mer ubevæpnede kampkunstene fikk dermed sin storhetstid. Disse teknikkene var opprinnelig kjent under det kollektive begrepet yawara og senere som jujutsu.

Opprinnelsen til disse kampsystemene var uklar, men det er nærliggende å tro at både eldre japanske og kinesiske kampformer har hatt innflytelse. Av de kinesiske kampformene som har bidratt til å forme Ju Jitsu, er Tái-Chi Chúan og Kung Fu de mest kjente. De kinesisk inspirerte stilartene la mer vekt på slag og spark enn de tradisjonelle japanske som på sin side konsentrerte seg mer om kaste-, låse- og kontrollteknikker.

Det var mange grupperinger som trente kampkunster i middelalderens Japan. Blant disse står Bushi sentralt. Bu betyr kriger/militær mens Shi betyr gentleman. Bushi er altså et samlebegrep for den aristokratiske kriger som hadde store privilegier fra det niende til det nittende århundre. Det var flere grader av Bushi. Samurai var en av disse, og den øverste var Shogun.

Alle Bushi levde etter en uskreven etisk lov og æreskodeks som ble kalt Bushido og som kan oversettes til krigerens vei. Do er avledet av det kinesiske ordet tao som betyr vei eller retning.

Kalligrafien for yawara og ju er den samme, og «ju» er den kinesiske uttalen. Jujutsu som kollektivt begrep favnet om både japanske og kinesiskinspirerte metoder, og den latiniserte formen er jiujitsu. På japansk uttales navnet «djudjutz».

Begrepet ju henspiller på polaritetene og kan oversettes med «myk», «smidig» eller «fleksibel». Jitsu kan oversettes med «ferdighet», «kunst», «system», «teknikk»,  eller «vitenskap». Med polaritetene menes læren om yin og yang. Ju Jitsu oversettes til myk teknikk/kunst for realistisk bruk og ble benyttet i kamp på liv og død mellom de rivaliserende grupperinger i det føydale Japan.

Jujutsu er ikke et enhetlig eller standardisert system, men finnes i mange varianter og stiler, herunder også som aiki jujutsu eller aiki jutsu. Noen av de autentiske jujutsu-systemene er fortsatt bevart i Japan. Det eksisterer flere kategorier av jujutsu:

 

• Klassisk yawara (jujutsu før 1600-tallet)

• Klassisk jujutsu (jujutsu fra 1600-tallet til 1800-tallet)

• Moderne jujutsu utviklet i Japan

• Moderne jujutsu utviklet utenfor Japan

Etterhvert som rivaliseringen opphørte, minsket behovet for bruk av våpen og kampkunst. Resultatet av de sosiale og kulturelle endringene som fant sted var at flere Ryu (skoler) gradvis forandret sin lære. Behovet for beskyttelse og forsvar ble erstattet av teknikker og metoder for åndelig harmoni og utvikling i tråd med de taoistiske og neo-konfusianske impulsene som kom fra Kina. Flere av kampsystemene endret etter dette innhold og uttrykk. Kenjitsu ble til Kendo, Aikijitsu ble til Aikido og Karatejitsu ble til Karatedo osv.

All Budo var opprinnelig basert på Zen-buddhismens og Taoismens lære og filosofi. I dag er flere av treningsformene på vei bort fra sitt opprinnelige innhold. De har utviklet seg til rene konkurranseidretter med lite og intet forhold til tidligere tiders æreskodeks, disiplin og mentale innhold. Dette beklages også blant mange av dagens budo-utøvere.

Bu Jitsu er altså et kampsystem for og av krigere som er laget for utvikling av selvbeskyttelse og gruppe-solidaritet. Budo er derimot et system laget for å fremme egenutvikling og personlighet. Ju Jitsu, som den praktiseres i dag, inneholder vesentlige trekk fra både Bu Jitsu og Budo. Ju Jitsu ansees derfor for å være et av de beste system for egenutvikling sett fra såvel fysisk som mentalt synspunkt.

Jujutsu praktiseres mest som ulike selvforsvarssystemer rundt om i verden, utviklet utenfor Japan. Systemene inneholder ofte et mangfold av forsvarsteknikker, med kombinasjoner av slag, spark, grep og kast. Jujutsu-trening gir utøverne et stort arsenal av selvforsvars- og kampteknikker. Innledningsvis lærer de blant annet riktige fallteknikker. De lærer også frigjøringer, parader, slag/spark, holde-/låsegrep, nedlegginger/kast osv. etter et progressivt pensum. Avtalte selvforsvarsteknikker øves med partner og omfatter metoder både for kamp på avstand og ved kroppskontakt. Treningen kan være svært allsidig. Den kan inneholde et stort mangfold av teknikker, og kombinasjoner av disse teknikkene.